 |
Den salige Pier Giorgio Frassati (1901–1925) døde på denne dagen for 100 år siden. Han blir kanonisert 7. september i år.
Foto: Luciana Frassati |
I dag, 4. juli, er det hundre år siden Pier Giorgio Frassatis (1901–1925) død. Han døde av polio bare 24 år gammel. Frassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid – så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg. I 1990 ble han saligkåret av pave Johannes Paul II, og den 7. september i år vil han endelig helligkåres av pave Leo XIV.
En hagiografi av gjesteskribent Eirik Steenhoff
Mellomtitlene og uthevingene er mineFrassati viser hva det betyr å være helgen i praksis, midt i en moderne verden som har glemt hva det vil si. Men det er Jesu stadige invitasjon til oss. Han kaller oss alle til å bli en helgen, og til å gjøre andre mennesker til helgener. Det er Kirkens misjon og eksistensberettigelse.
“Vær fullkommen slik deres Far i himmelen er fullkommen”, sier Jesus i Matteusevangeliet (5,48). Men for selv den mest godt oppdratte og opplærte katolikk kan dette være en vanskelig tanke: hvordan skal jeg, av alle, overhodet kunne bli en helgen, eller ‘fullkommen’? Helgenene er jo dem vi påkaller for forbønn. Men å selv bli en av dem? Det fremstår for fjernt, for fromt. Men i realiteten er det selve formålet med det kristne livet.
I de av Kirken erklærte helgenene har vi derfor en stor skatt: vi har konkrete eksempler på liv levd i Jesu etterfølgelse. Et av dem er salige Pier Giorgio Frassati, den unge italieneren som døde denne dagen i 1925.
Et kort, men intenst liv
Pier Giorgio Frassati ble født 6. april 1901 i Torino nord i Italia. Pier Giorgio levde et kort, men intenst liv. Han var en ung mann som levde sitt korte liv i en brytningstid. Han er så nær vår egen tid at vi gjenkjenner kulturen og tenkemåten som han møtte rundt seg.
Pier Giorgio var sønn av en velstående familie i det italienske borgerskapet. Faren var redaktør og eier av storavisen La Stampa; moren var en berømt kunstmaler. Pier Giorgio hadde en yngre søster, Luciana, som skrev boken om hans liv og har vært sentral i hans kanoniseringsprosess. Hun døde i 2007, 105 år gammel.
Familien var lunkne katolikker. Faren var en liberal agnostiker, som var typisk for elitesjiktet i det italienske samfunn på den tiden. Moren og søsteren var med i søndagsmessen. Men Pier Giorgios hengivenhet forsto de lite av. Fra ganske tidlig av var det klart at han var annerledes enn resten av sin umiddelbare familie.
Moren fryktet at sønnen var blitt en religiøs fanatiker. Som tenåring kom han ofte sent hjem, enten fordi han hadde besøkt de fattige eller fordi han hadde vært på sakramentstilbedelse. Men han sa aldri hvor han hadde vært. Det var heller ingen som spurte. “Ingen forsøkte å kjenne ham”, skriver søsteren. Etter hvert fortonet Pier Giorgios hverdag seg nærmest som et dobbeltliv.
Han gjennomskuet materialismen
Pier Giorgio hadde ikke noe rykte for stor intellektuell begavelse. Han ble stadig formanet av foreldrene, og særlig moren, til å ta studiene og eksamenene på større alvor. Siden han var familiens førstefødte sønn, la faren opp til at han en dag skulle overta avisbedriften. Men det var fjernt fra Pier Giorgios personlighet. De var rake motsetninger.
Om faren ble det sagt at “han bare så det som er, aldri det som ikke er”. Pier Giorgio, på sin side, så alltid “forbi” det som er. Dermed så han også tvers igjennom den verden som faren bebodde, preget av materialisme og karriereambisjoner. Pier Giorgio hadde sin forankring et helt annet sted.
Sannheten er nok at han var også mer intellektuelt begavet enn foreldrene forsto. I motsetning til mange andre helgener etterlot han seg riktignok ingen bøker, selv om han skrev mange brev som er svært oppbyggelige. Men hans vitnesbyrd ligger ikke først og fremst i det han skrev eller tenkte, men i den han var og det han gjorde for andre.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
 |
| Foto: Luciana Frassati |
Et både godt og dårlig hjem
Det er riktig å si at Pier Giorgio kom fra et godt hjem i en forstand, men fra et dårlig hjem i en annen. Mellom hans foreldre rådet en kjærlighetsløs og giftig atmosfære. Like før Pier Giorgio døde, ba faren om å separeres fra moren. Søsteren Luciana skildrer familielivet på en direkte og usentimental måte. Særlig moren fremstår som ganske nådeløs overfor sønnen.
Etter at søsteren hadde giftet seg i utlandet, satt Pier Giorgio tilbake med sine to foreldre i den digre villaen i Torino. Luciana skriver at luften i huset var “tykk med forakt”. “Enhver minste hendelse antok enorme dimensjoner i den stille, uforsonlige kampen mellom vår far og mor”.
Johannes Paul II sier at familien er ment å være en “skole i kjærlighet”, et sted der vi lærer vår egen menneskelighet å kjenne i lys av Guds visdom. Men Frassati-familien var dessverre alt annet enn dette. Kjærligheten måtte Pier Giorgio reise andre steder for å finne.
Fem katolske praksiser som gav ham styrke
De vanskelige forholdene hjemme kunne ha knust ham. Men det gjorde de ikke. Han bar dem med en helgens tålmodighet. Men han hadde også mange kilder til denne tålmodigheten. Han deltok flittig i Kirkens sakramentale liv. Han hadde et rikt bønneliv. Fra han var svært ung utviste han stor åndelig modenhet.
Et sted skriver han: “Troen gjør oss i stand til å bære de tornene som vårt liv er bundet med”. Og et annet: “Vi bør holde fast ved troen. Uten den, hva ville livet egentlig være? Ingenting. Det ville ha vært levd forgjeves”. Disse ordene kan bare sies av en som har kjent livets skyggesider fra ganske tidlig av.
Kirken har mange ressurser for at vi skal kunne vokse i troen. Vi kan nevne fem av de praksiser som kjennetegnet Pier Giorgios åndelige liv:
privat bønn,
sakramentstilbedelse,
regelmessig kommunion,
rosenkransen
og bibellesning.
Vi kan stanse ved det siste punktet, som er særlig viktig for katolikker, som i altfor liten grad leser Bibelen som en del av sitt kristne liv. Pier Giorgio hadde og leste flittig i flere bibeloversettelser. Han var særlig inspirert av apostelen Paulus, som var hans troshelt fremfor alle andre. Han hadde en egen utgave med de paulinske brevene.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
 |
| På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten Verso l’alto, som betyr “mot det høye” på italiensk. |
Elsket fjellene
Frassati hadde en forkjærlighet for fjellene. På et av de siste fotografiene vi har av Frassati, der han er på vei opp en bratt klippe, skrev han teksten
Verso l’alto, som betyr “
mot det høye” på italiensk.
Den unge Frassati la selvfølgelig en annen mening i Verso l’alto enn bare fysisk fjellklatring. Fjellet er i Bibelen et sted hvor Gud åpenbarer seg for mennesket. Det er dit Jesus går for å være alene med Faderen.
Frassati skriver et sted: “Jo høyere vi går, jo lettere vil vi høre Kristi stemme”. Og et annet sted: “Om jeg bare hadde tid, ville jeg tilbragt hele dager i fjellene og undret meg over Skaperens storhet i denne rene luften”.
Pier Giorgio fikk en annen og utvidet familie gjennom sin kristne vennekrets. Det er ikke tilfeldig at det desidert lengste kapitlet i Luciana Frassatis bok om broren simpelthen heter “Friendship”. Pier Giorgio hadde mange venner, blant annet i det katolske studentforbundet. Pier Giorgio var populær: han var kjekk, atletisk og hadde masse humor. Han var grunnlegger av et selskap, “Tipi loschi”, som betyr noe sånt som “Tvilsomme typer”. Det var med disse vennene at han klatret i fjellene rundt i Piemonte-alpene.
Sann mandighet
Søsteren Luciana skriver at Pier Giorgio hadde en “mandig tilnærming til livet”. Det tror jeg er et viktig aspekt ved hans spiritualitet som vi har godt av å lære om i vår kjønnsforvirrede tid. Og mandigheten hos ham går selvsagt mye dypere enn at han var kraftig bygd eller interessert i friluftsliv. Den har to aspekter: for det første innebar hans mandighet at han hadde et usentimentalt og ujålete forhold til materielle ting. For det andre at han var påfallende kysk. Og jeg tenker at de to tingene henger sammen.
Å være sant mandig er å se med et klart og objektivt blikk på virkeligheten. Også med hensyn til egen seksualitet. Pier Giorgio forelsket seg mot slutten av livet i en jente, men hun tilhørte et sosialt sjikt som moren vurderte som for lavt og uegnet til familien. Det godtok han! Men det medførte stor kjærlighetssorg. Også den bar han med verdighet.
Hans troshelter
Pier Giorgio ble som ung mann dominikaner av den tredje orden (legdominikaner). Hans store troshelter var, i tillegg til apostelen Paulus, dominikanerne Katarina av Siena og Savonarola. Den siste boken han hadde forsøkt å lese før han døde var Katarina av Sienas liv. Som god legdominikaner hadde han også begynt å lese Thomas Aquinas’ Summa.
Pier Giorgio tok helgennavnet Girolamo etter Girolamo Savonarola, og det var et ukonvensjonelt valg. Savonarola var dominikaneren som ble en beryktet botspredikant i Firenze på slutten av 1400-tallet. Han forkynte omvendelse og bot for den korrupte Medici-familien og dens støttespillere i byen. Han fikk makten i fire år over byen, men ble til slutt styrtet og brent på staken i 1498.
For den som kjente Pier Giorgio Frassati, var identifikasjonen med Savonarola helt typisk. Pier Giorgio var politisk engasjert. Han var medlem av L’Azione Cattolica, Katolsk aksjon, en italiensk legorganisasjon som sto imot kommunistene på den ene side, den fremvoksende fascismen på den annen. Han gikk i demonstrasjonstog som kunne gå ganske hardt for seg.
Katolsk samfunnsengasjement
Når vi ser på vår egen tid, er det slående hvor passive og likegyldige mange mennesker er i møte med samfunnets utvikling. Det gjelder også kristne. I fjor høst stemte vårt Storting for en utvidelse av abortloven til 18 uker. Det er et alvorlig brudd med all rett og humanitet. Men hvem bryr seg? Hvem bryr seg nok til å heve stemmen?
Katolikker i Norge har vært for lite engasjert i en årrekke. Men å være politisk engasjert betyr ikke nødvendigvis å være partipolitisk engasjert. Vi tenker ofte for snevert om hva engasjement vil si. Frassati lærer oss uansett at vi ikke er ment å leve lunkne liv. Vi må finne en måte å bry oss på.
Den mest konkrete måten som Frassati brydde seg på, var ved å hjelpe de fattige og syke i Torino. Han hjalp dem med penger, med mat, med medisiner, med klær. Han bokførte deres regnskap og drev en slags privat brukthandel hvis eneste formål var å tjene inn penger til dem som trengte det.
Og Pier Giorgio var helt usnobbete. Han gav stadig frakkene sine til fattige som trengte dem, og så gikk han hutrende hjem. Da familien stusset over hvorfor han stadig reiste på tredjeklasse på toget, sa han bare: “Jeg reiser på tredje fordi det ikke finnes en fjerde”. Han hatet å ta på seg dressen og mansjettknappene, og gledet seg til den dagen han kunne selge finstasen og gi pengene til de fattige.
Fikk polio da han pleide de syke
Kort sagt legemliggjorde Pier Giorgio Jesu ord til den rike unge mannen: “Selg alt du eier, gi det til de fattige, og følg meg” (jf. Mark 10,21). Vi har alle noe å lære her, selv om vi lever ut kallet til hellighet på en mindre konkret og radikal måte. Å være kristen handler ikke om staffasjen, men om substansen i det vi tror og håper på.
Pier Giorgio sa: “I de fattige og syke ser jeg et lys som vi ikke har”. Det er slående ord fra en ektefødt sønn av borgerskapet. Derfor kalte Johannes Paul II ham for “saligprisningenes mann”. Han levde saligprisningene til fulle. Det var også dette som drepte ham.
Pier Giorgio fikk polio, som egentlig er en barnesykdom, men som på den tiden kunne få dødelig utfall for voksne om den gikk ubehandlet og i ekstreme tilfeller. Antagelig pådro han seg dette da han jobbet på et av sykehusene i Torino. Gradvis ble han lam og fikk pustevansker. Han døde etter bare noen dagers sykeleie.
Etter at han var død, kom Torinos fattige og utstøtte på døren i hopetall. For familien var det en stor overraskelse. Dette var et helt ukjent kapittel i sønnens liv. Under gravferden ble kisten båret gjennom byens gater av dem hvis liv Pier Giorgio hadde berørt. På alle kanter knelte store folkemengder.
Det er gripende å lese om hvordan det fant sted. Luciana skriver: “En blind mann forsøkte å røre ved kisten, andre trengte seg frem. Noen gråt, noen ba, mens kisten ble ført rundt over hodene på dem”. Er det ikke her et sterkt ekko av Jesu undergjerninger i evangeliene?
- Hellighet er mulig for alle
Hva kan vi lære av Frassatis liv og eksempel? Ganske mye. Som Johannes Paul II sa under saligkåringen, vitner Frassatis liv om at “hellighet er mulig for alle”. Det letteste og mest behagelige er å inngå en pakt med denne verden. Det gjør svært mange. Også kristne.
Pier Giorgio sier et sted at troen er en “livsnødvendighet, ikke en plikt”. Med det mener han det ikke er nok å være søndagskristen, eller bare kristen “i hjertet”. Troen er noe som må bære hele livet og alle dets aspekter.
Frassati etterlot ingen bøker, men et mektig vitnesbyrd om hva det vil si å leve som en kristen i en verden som forstår det stadig mindre.
Det er vanskelig å tenke på, kanskje. Men hva om vi skulle plutselig få en sykdom som gjorde at vi døde i løpet av fem dager – hva ville vi da ha gjort? Og enda mer: hva ville stått igjen etter oss? Det er ganske utrolig med en 24 år gammel mann som dør og etterlater seg så mye godt. Å bli en helgen betyr å bære frukter slik at andre mennesker kan finne Gud.
Lese mer?
Les saken "Hvem er Pier Giorgio Frassati?" på katolsk.no
